Referat fra telttur til Vassfaret juni 2011
Tross litt utrygg værmelding og varsel om harepest i fjellet dro vi avgårde på telttur i år også. Kan jo ikke la oss stoppe av ei regnskur eller to, og vann går det an å både koke og ta med hjemmefra.

Utover fredagskvelden fant den ene etter den andre frem til leirplassen ved Skrukkefylla, tilsammen seks Rypejenter og åtte hunder. Da Unn Mari kom ble det også fart på bålet og myggen ble ikke like plagsom lenger. Hun tok turøksa og tursaga fatt og laget et prakteksemplar av et bål som hun fikk fyr på ved første forsøk tross våt ved. Vi skravlet oss inn i nattetimene til bålvarme og utsikt over Skrukkefylla med kokekaffe og annet godt i koppene.

Lørdag var vi overraskende morgenfugler hele gjengen. Alle var gira på tur til fjells, og litt over klokka ti var vi klare for avmarsj. De første kilometerne trasket vi på grusveg langs Nevlingen. Vi kunne valgt en sti, men det er hyggelig å gå flere i bredden å skravle, samtidig som meterne går fortere unna. Når vi nærmet oss Vassfarplassen tok vi inn på sti, og vår første pause ble nettopp på Vassfarplassen. Greit med en pust i bakken før oppstigningen på ca 300 høydemeter til snaufjellet.

Fjellsida opp var bratt, og jeg tror alle var glade for at det ikke var steikende sol. Overskya med solgløtt er perfekt turvær. Vel oppe ved Fjellvann hadde vi lunsjpause og fotoshote av hundene. Med Monica og meg på tur er ikke kamera langt unna så det ble flotte bilder av alle hundene med Fjellvannet som bakgrunn.

Så var det å vandre innover fjellet, det hærlige åpne snaufjellet. Kjenne lungene fylles med frisk fjelluft og nyte friheten, men først skulle vi over et utløp og der ble det ufrivillig nærkontakt med vannet for en av oss. Glatte steiner er ikke å spøke med, og hvertfall ikke når bikkja er litt for ivrig etter å komme over. Heldigvis tryllet den ene etter den andre frem tørre sokker og alternative bukser fra sekkene så turen kunne fortsette. Et stykke innover fikk Pia ferten av rype og dro meg ut fra stien. Steggen trykket godt og skrattet velkjent da den fløy opp.

Med undertegnede i tet bar det avgårde med stø kurs, helt til jeg syntes det var litt vel langt til der stien skulle vinkle til høyre…?! Vi sjekket med Monica sin GPS og fant ut at vi faktisk hadde gått for langt!! Vi skulle fulgt stien til høyre rett etter Fjellvannet (et stidele jeg ikke hadde lagt merke til) og nå befant vi oss på Surtind 1094 moh!!! Vel vel, fint å vøre litt i høyden også..., ehe. Å gå tilbake er alltid kjedelig så vi fant kjapt ut at vi heller tok ut kompasskurs samt stilte inn GPS'en slik at vi kunne gå strak linje over til enden av Stornausttjern der stien ned fra fjellet gikk. Terrenget var lettgått uten vierkratt så dette gikk veldig greit. Når vi endelig hadde utsyn over Stornausttjern senket hvertfall jeg skuldrene og pustet lettet ut…! Nå skulle det bli godt med en pust i bakken før siste etappe til leirplassen. Da vi navigerte på tvers ble ikke turen så mye lenger enn planlagt heldigvis.

Vi fulgte stien langs Gjuvbekken nedover og ble fasinert over det spektakulære terrenget. Nesten nede ved vegen hadde vi en sving bortom bjørnehiet som var avmerket som severdighet. Her hadde Torres, pointervalp, veeeldig lyst til å ta en lengre blund, tror han syntes det var godt og trygt å hvile under steinhylla, men enda var det et par kilometer langs grusveg til mål. To laaaange kilometer. Godt fornøyde over dagens innsats var alle glade over å komme frem. Åtte timer på tur merkes på både to- og firbeinte. Vel framme lot Ingunn og jeg oss friste av Skrukkefylla, vi vrengte av klærne og badet netto, forfriskende og hærlig!

Unn Mari tok ansvar for bålet igjen mens vi andre ordnet med grillmat, salat og andre fristelser til et velfortjent herremåltid. Nok en gang skravlet vi oss inn i nattetimene. Turlivet er hærlig!

Søndag pakket vi sammen etter frokost, men før vi satte nesa hjemover gikk vi et par timer på sti langs Nevlingen. Været hadde vært utrygt hele helgen, heldigvis slapp vi unna med bare en liten regnskur hvor vi knapt rakk å bli våte før den var over.

Tusen takk for en trivelig og fin helg. Vi har notert ned lure ting å ta med samt smarte ting vi har lært av hverandre til neste tur, ja for i juni neste år er vi på ny tur.

Om noen skulle fristes til tur i Vassfaret så sving av riksveg 243 der det er skiltet "Vassfaret" når du kjører oppover Hedalen

Med hilsen Bente

Under noen bilder som Monica Tallhaug og Bente Svebak har knipset.

Glad gjeng på tur!

Hærlig å være på fjellet.

Torres koser seg i bjørnehiet

Ser ikke så værst ut dette?

Leirplassen vår

Bålkos og Gjuvbekken

Vassfarplassen

Skrukkefylla